Tullia d'Aragona (ca 1510-1556) forfattet Diàlogo della infinità d'amore (Dialog om kjærlighetens uendelighet) som et oppgjør med den kulturelle elitens vedtatte syn på kjærlighet. Mens de tidligere deltagerne i den italienske renessansens tradisjon for platonske traktater hadde priset den intellektuelle kjærlighet til filosofi og abstrakt skjønnhet, og stemplet som uverdig den kjærlighet som dyrket det kvinnelige og jordiske, gav Tullia d'Aragona stemme til et annet syn. Hun argumenterte for at den ideelle kjærlighet også måtte inkludere menneskenes sanselighet, lidenskap og passjoner.